På kanten av personvernsprinsipp

08.09.11

Når alt er satt på pause, hvorfor strebe etter å trykke på play? Satte man ikke på pause for en grunn? Tissepause? Kaffepause? Røykepause? Finne-ut-av-ting-pause?

Det er en stund siden pauseknappen ble limt fast. Det er både til fortvilelse og ergelse, samtidig som det er litt…godt. Det var noen harde måneder; rettelse – det var et hardt halvannet hår.
Å gå ned 34 kg på egen vilje, av egen hjelp, av egen maskin kun basert på disiplin, motivasjon, stahet og et stadig ønske, er ikke lett. Det er utmattende. Jeg føler meg som i en døs.

9 måneder pause har jeg hatt. Og jeg har gått opp tilsvarende kiloer siden 15. Desember.
Det er ikke det at jeg ikke bryr meg eller affiseres av nedelaget, jeg sliter litt med å sette meg selv på plass. Akkurat som om jeg leter etter noe annet, noe nytt. Jeg var bare noen kilo (nøyaktig 2) unna godkjenning av plastisk rekonstruktiv kirurgi. Noe jeg har drømt om i mange år. Så, siden jeg gav opp, må jeg nå straffe meg selv for det da?

Er det ikke bedre å hive seg opp igjen? Strekke seg fram til fjernkontrollen og helle aceton på limet, lirke bort hele pauseknappen for deretter å slå hammeren inn i play? Jeg mener; det er jo det fornuften tilsier jeg skal gjøre. Fort! Nå!

Finner ingen glede med meg selv akkurat nå; speilet gjør narr av meg, vekta gir meg gåsehud, klær som en gang var romslige begynner nå å krangle med meg…
Hver dag står jeg opp og møter dagen med ”i dag skal jeg være sterk” og ”dette klarer du, Sandra”. Allerede på kjøkkenet begynner brors nugatti å friste. Faen. I kjøleskapet står primen som frister om enn mye mer enn nugattien gjorde for 2 sekunder siden. Brød metter meg ikke, og det er heller ikke brødet som frister, det er rett og slett pålegget! Prim, brunost, kaviar, banan, sjokade.

Jeg har aldri vært en frokost-jente. Jeg har aldri blitt vant med den vanen der man må stå opp tidligere for å spise mat, spise maten alene for så å pakke restene av det i sekken og spise det et par timer senere. Nonsens. Jeg har aldri vært særlig sulten heller, og behovet for mat melder seg sjeldent umiddelbart etter oppvåkning. Verken på høy -eller lavkarbo. Hvorfor bryr jeg meg nå plutselig om måltider jeg tidligere ikke har brydd meg om?

Håper så indelig at jeg skal finne den rette instillingen snart som kan hjelpe meg litt på vei. Om det er å ta turen på vekta (ikke gjort siden en gang i juli) for å kicke meg selv når ”jeg ligger nede”, så mulig det er noe som må gjøres. Eneste er at et par dager kommer til å bli ødelagt pga. det. Nederlaget kommer til å bli for stort, og selvbebreidelse er jo min beste, verste venn som stikker innom når jeg minst har overskudd eller forsvar til det. Men; det er i motbakke det faktisk går oppover. Man må på bakken for å kjenne på jorda under seg, ta sats og skyte opp igjen.

Jeg skal nok seire, jeg vet bare ikke helt når.